«Men når vi til slutt innser at det ikke nytter (å streve etter å få følelsene tilbake), kan vi føres inn i det Johannes (av Korset) kaller kontemplasjon. Det er når vi gir opp følelsene, men likevel vender sinnet mot Gud. I den følelsesmessige tomheten vi da kan oppleve, kan sjelen omsider falle til ro slik at Gud kan begynne å arbeide med den.»
Fra «Tørsten gir lys» av Erling Rimehaug
Denne setningen rommer en dyp sannhet mange troende før eller siden møter: at det åndelige livet ikke alltid er ledsaget av følelser. Noen ganger forsvinner den varme opplevelsen av Guds nærvær, og vi står igjen med stillhet. Kanskje til og med uro. Men det er nettopp i denne tilsynelatende tomheten at Gud kan føre oss inn i et dypere fellesskap med seg – et fellesskap som ikke bæres av følelsene, men av tillit.
Følelser er ekte – men ikke alltid sanne
Følelser er en del av det å være menneske, og Gud har gitt oss dem som en gave. Likevel er de ikke alltid pålitelige kompass. Våre emosjonelle responser kan være preget av ytre omstendigheter, indre kamp, sykdom eller helt alminnelig slitenhet. Når følelsene svikter, betyr det ikke at Gud er fraværende.
«Hvorfor er du nedbøyd, min sjel, hvorfor er du urolig i meg? Vent på Gud! For jeg skal ennå prise ham, mitt åsyns frelse og min Gud.» Salme 42:6
Salmisten minner seg selv på Guds trofasthet, midt i følelsesmessig kaos. Å vente på Gud er ikke en passiv øvelse – det er en handling av tillit.
Den Hellige Ånd virker i det skjulte
I slike perioder er det viktig å huske at fellesskapet med Den Hellige Ånd ikke først og fremst er en følelse. Det er en virkelighet. Bibelen sier at Ånden ber i oss – også når vi selv ikke finner ordene.
«Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes i ord.» Romerne 8:26
I slike perioder er det viktig å huske at fellesskapet med Den Hellige Ånd ikke først og fremst er en følelse. Det er en virkelighet. Bibelen sier at Ånden ber i oss – også når vi selv ikke finner ordene.
(Bildet er ai-generert.)
«Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse.» Galaterne 5:22–23
Disse fruktene vokser ikke nødvendigvis frem i perioder med åndelig “høytrykk”, men i trofasthet – i dagene der vi likevel vender oss mot Gud.
Guds fred – annerledes enn verdens
Jesus lover oss en fred som ikke ligner den vi vanligvis søker i verden – en fred som ikke er avhengig av hvordan vi har det, men som hviler i hvem Gud er.
«Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.» Johannes 14:27
Det betyr at vi kan være i uro – og likevel bære Guds fred. Vi kan føle tomhet – og likevel være fylt. Vår identitet og trygghet ligger ikke i det vi føler, men i det Gud sier om oss.
Stillhet og hvile – der Gud virker
Noen ganger er det først når vi slutter å streve etter å “få tilbake følelsene”, at Gud får arbeide med sjelen vår på dybden. Det krever ro og overgivelse.
«I omvendelse og i stillhet skal dere bli frelst, i ro og tillit ligger deres styrke.» Jesaja 30:15
Det er i dette rommet – det stille, følsomme og ofte sårbare – at Gud møter oss som den vi virkelig er. Ikke som vi burde være. Ikke som vi prøver å være. Men som vi er.
Et liv skjult i Kristus
Til slutt minner Paulus oss om at vårt dypeste liv – det sanne og evige – er skjult med Kristus i Gud. Det betyr at mye av vårt åndelige liv ikke alltid er synlig. Ikke for andre, og kanskje heller ikke for oss selv. Men det er virkelig.
«La sinnet være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden. For dere er døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud.» Kolosserne 3:2–3
Til ettertanke
Når følelsene stilner, åpner det seg et rom for en dypere form for overgivelse. En stillhet der Ånden hvisker, en ro der sjelen hviler. Dette er kanskje ikke et rom vi selv ville valgt å gå inn i, men det er ofte der Gud finner oss – og former oss.